Innledning
Kvantitativ forskning er en samlebetegnelse for studier der problemfeltet som oftest defineres ved hjelp av spesifikke variabler og der det anvendes standardiserte metoder for datainnsamling (for eksempel ved pedagogisk-psykologisk måling/testing). Variablene kan dermed uttrykkes i tallverdier, og dette datamaterialet kan deretter beskrives og analyseres ved hjelp av statistiske metoder.
Her skal vi se nærmere på troverdighetsproblemer med fokus på kvantitativ forskning. Først skal vi belyse etiske problemer som har karakter av å være viljeshandlinger (tilsiktede feil). Deretter skal vi peke på etiske problemer knyttet til studier basert på mangelfull forskningsmetodisk kompetanse (utilsiktede feil). I tilknytning til dette blir det presentert et par historiske eksempler på forskningssvindel. Deretter vil vi presentere og eksemplifisere noen sentrale forskningsetiske prinsipper og krav knyttet til kvantitativ forskning.
Aller først skal vi imidlertid se nærmere på noen sentrale verdier som utgjør grunnlag for forskningsetiske vurderinger.
Etikk og verdier
Etikken er forankret til grunnverdiene i samfunnet, og den gir føringer og normer for alle former for vitenskapelig virksomhet for forskere på alle nivå og fagområder. Vitenskapen har tradisjonelt hatt en selvforståelse der søking etter sannheten har fremstått som en grunnleggende verdi. Etter det galileiske imperativ (etter Galileo Galilei) skal forskningen granske alle emner, gjennomtrenge det ukjente og forklare alle prosesser uten hensyn til herskende meninger, og uten innblanding fra politiske eller religiøse styresmakter. Forskningen skal søke sannheten uten sidehensyn til andre interesser. (Se Forskningens verdier.)
En beslektet og like toneangivende vitenskapelig verdi er formulert som forskningens frihet. I første halvdel av 1900-tallet hadde denne frihetsideologien en rådende stilling. Dette innebar blant annet tiltro til vitenskapens absolutte nøytralitet og upartiske stilling til omstridte verdispørsmål av faglig, politisk, moralsk eller religiøs art.
I dag tas det nærmest for gitt at verdier påvirker vitenskapelig arbeid gjennom blant annet faglige forståelsesmåter, valg av forskningsmetoder, utvalg av data og gjennom finansieringen. Derfor er et av de sentrale spørsmålene hvilke verdier som faktisk styrer vitenskapen, og på hvilken måte denne maktfaktoren bør forvaltes. Det første er et empirisk spørsmål av vitenskapssosiologisk karakter. Det andre er et normativt problem, der vi etterspør en vurdering av hvilke verdier og normer som bør legitimere vitenskapelig virksomhet. Dette kan kalles forskningslegitimerende verdier. Det betyr også at forskningen må underordnes grunnleggende verdistandpunkt, noe som krever at forskerne er etisk kompetente og at forskningsmiljøene og forskningsfinansierende instanser er i stand til å være etisk ansvarsbevisste.
Troverdighet som norm
De kvalitetskrav som stilles til forskningsprosessen gjennom et sett av vitenskapelige normer, har som formål å sikre pålitelighet og troverdighet. Det essensielle her er at forskeren har en akseptabel forskningsetisk, faglig og forskningsmetodisk kompetanse til å legge fram vitenskapelig holdbare og valide konklusjoner.
Redusere tilsiktede feil
Kvantitativ forskning omfatter mange prosesser fra problemformuleringer, datavalg og dataanalyse til tolkninger og konklusjoner. Et essensielt krav er at forskere har slike etiske grunnholdninger at de kan være ærlige og makter å gjennomføre alle ledd i forskningsprosessen på en fullverdig måte. Først da vil forutsetningene være til stede for å utvikle forskningsresultater som er til å stole på ved å være troverdige, sannferdige og valide.
Her dreier det seg dels om å unngå tilsiktede feil. Misvisende resultater kan således oppstå når visse konklusjoner har større interesse for forskeren enn den vitenskaplige evidens som følger av en objektiv forskningsinnsats. Dette er bakgrunnen for at det ofte er grunn til å stille spørsmål ved kommersielt basert forskning og visse former for oppdragsforskning. Når et vitenskapelig arbeid blir benyttet til å underbygge visse standpunkt hos en oppdragsgiver, står vi i fare for å krysse grenser fra forskning til uverdig legitimerende og manipulatorisk virksomhet.
Den emosjonelt involverte forskeren som kanskje står i en interessekonflikt, kan på tilsvarende måte representere en risikofaktor. For en sakkyndig vil det være relativt lett å få øye på et subjektivt og tendensiøst utgangspunkt i en forskningsrapport. Det viser seg gjerne ved begrepsbruken, de utvalgte litteraturreferansene, datautvalg og datapresentasjoner og ved bruken av statistikk.
Det som her er sagt, innebær ikke automatisk at personlig involvering er et uakseptabelt utgangspunkt. Innen de fleste fag finner vi mange konstruktive bidragsytere som har en sterk personlig forankring i de problemområdene forskningen dreier seg om. Det er karakteristisk at den dyktige, troverdige forskeren makter å ta vare på både entusiasmen og den nødvendige objektiviteten.
Redusere utilsiktede feil
En grunnbetingelse for at forskning skal være faglig kvalitetsarbeid, er at den er metodisk troverdig. Det krever nødvendig faglig innsikt og kompetanse til å anvende et best mulig forskingsdesign og de mest formåltjenlige metodiske tilnærmingene. Her er tale om å makte å gjennomføre alle de kompliserte leddene i et kvantitativt arbeid på en kvalifisert måte og å unngå å havne i faglig-metodiske fallgruber. Alt i alt handler dette om å unngå, eller minimalisere, utilsiktede feil.
Innenfor kvantitativ forskning er det gjennom de siste hundre år blitt utviklet et omfattende register av metodiske prinsipper, normer og regler. Utilsiktede feil kan reduseres gjennom faglig innsikt i skolering i de mest relevante forskningsmetodene på fagområdet. For å redusere tilsiktede feilfaktorer vil det imidlertid også være behov for kontroll, etterprøvinger (replikasjon) og kritikk.
I lys av mulige skadevirkninger og uverdige konsekvenser som manglende faglig og forskningsmetodisk kyndighet kan medføre, må det reises spørsmål om ikke en slik kompetanse bør anses som en grunnleggende forskningsetisk norm og som viktig ingrediens i bevisste forskningsetiske holdninger. Dette er for øvrig bakgrunnen for at master- og doktorkandidater både har rett og plikt til veiledning i forbindelse med gjennomføringen av sine forskningsoppgaver.
Uverdige forhold
Mangelfull etikk gir grunnlag for uverdige holdninger og handlinger. Forskningsetisk svikt vil kunne ha nedverdigende konsekvenser både for forskeren, forskningsmiljøet og for dem som lar seg forlede av ugyldige forskningskonklusjoner. Her kan det også være tale om misbruk av forsøkspersoner. Det siste kan illustreres ved metodene til en av pionerene i norsk forskning, overlege Armauer Hansen. Som ledd i sin forskning podet han materiale fra en spedalsk knute inn i øyet på en ung kvinne. Dette inngrepet skjedde i tilknytning til hans arbeid med å dokumentere at spedalskhet kan overføres ved smitte. Selv om Hansen kom til å oppdage leprabasillen, og dermed utføre legendarisk innsats, ble han straffedømt for sine handlinger. Det som var avgjørende for domsutfallet, var at kvinnen hadde medvirket uten å gi sitt samtykke. I dag ville det være en selvsagt vurdering at samtykke ikke er tilstrekkelig for å rettferdiggjøre et slikt eksperimentelt inngrep.
Rettssaken bidro ellers til å fastslå at også en kjent forsker er pliktig til å følge loven og forpliktet av etiske normer, selv om forskningsinnsatsen kan føre med seg banebrytende positive konsekvenser.
En vesentlig etisk norm knyttet til vitenskapelig arbeid, understreker at forskningen skal være åpen for innsyn, noe som har sammenheng med risiko for misbruk og behovet for tilsyn med mulige utilsiktede konsekvenser.
En form for tilsiktede feil som alltid får stor oppmerksomhet, dreier seg om direkte svindel. Fra vitenskapshistorien har vi mange eksempler på fusk i forskningen. Det er uttrykk for at forskere som ble ansett å være faglige nyskapere, i realiteten ikke var til å stole på. De fleste pedagoger, spesialpedagoger og psykologer er kjent med Cyril Burt (1883–1971) og hans teorier. I ettertid er det også erkjent at det med stor sannsynlighet hadde foregått en systematisk manipulering av forskningsdata for å underbygge hans arvedominante intelligensteori. Burt-saken er utvilsomt en av de store forskningsskandalene vi har hatt, ikke minst sett i lys av at han gjennom flere tiår var en dominerende fagperson innen internasjonal kognitiv psykologi. Beskyldningene mot Burt ble først reist med full kraft etter at han var borte, og følgelig fikk vi aldri hans forklaringer.
Denne skandalen har kanskje særlig relevans i vår sammenheng ved at den gir en illustrasjon av at forskersamfunnet tradisjonelt har vært nokså stengt for innsyn utenfra, og samtidig har forskere vært lite innstilt på å ta opp svindel i en større sammenheng.
Det er tatt tydelige initiativ for å gjøre noe med uverdige forhold i form av ”scientific misconduct”, ”vitenskabelig uredelighed” osv. og det er gjennomført mange tiltak for å styrke forskningsetikken som holdepunkt for vitenskapelig praksis. Spørsmålet er om etikk i snever forstand er tilstrekkelig for å oppnå troverdighet. Det kommer vi tilbake til nedenfor.
Ingen garanti
I utgangspunktet blir det vanligvis forutsatt at de standardiserte metodene og formaliserte kravspesifikasjonene innenfor kvantitativ forskning bidrar til vitenskapelig og etisk troverdighet. Det er da også rimelig å regne med at det her er et mindre innslag av subjektive feilfaktorer enn ved kvalitativ forskning. Likevel finnes det rikelig med muligheter for at personlige intensjoner kan begrense konklusjonsvaliditeten i forskningen også når det anvendes kvantitative tilnærminger. Det er også blant annet blitt avdekket tilfeller av direkte fusk, der forskeren har brukt fiktive og konstruerte data, og det har forekommet rapporter der det har funnet sted manipulering av data og selektiv kassering av uønskede resultater. Så lenge forskning ofte er en ensom virksomhet der den enkelte vitenskapsperson er alene om å besitte innsikt i og kunnskap om det som skjer, vil det langt på vei kunne være fritt fram for all den uhederlighet som tenkes kan. Men motsatt kan det også forekomme at flere kolleger og medforfattere bidrar til å legitimere en fagpersons uakseptable praksis.
Kontroll og opplæring
I lys av det vi vet om uhederlighet i forskning pekes det som oftest på to selvsagte mottiltak: for det første å styrke kontrollen, og for det andre å styrke den etiske standarden. Spørsmålet er hva som kan gjøres for en videreutvikling på disse områdene.
Det er neppe tvil om at kontrollen ofte er overfladisk. De som har finansiert forskningen begrenser seg gjerne til å motta noen forskningsrapporter, og det gjennomføres sjelden uanmeldte observasjoner av forskningsprosessen. Kontroll betyr i de fleste tilfeller kritisk lesning av en rapport/artikkel. Her er det for øvrig et spørsmål om ikke replikasjon burde være et standardkrav til all publisering. Dette reiser det viktige spørsmålet om sentrale konkusjoner kan reproduseres.
Her kan det også stilles spørsmål om det ved bedømmelse av avhandlinger til doktorgrad burde være et standardkrav at alt forskningsmateriale burde forelegges og undersøkes av den sakkyndige komiteen.
Etisk kompetanse og etisk bevissthet
Kontroll må anses å ha begrenset verdi og vil også kunne ha utilsiktede negative følger. Det siste peker på at kreativitet forutsetter både frihet og tillit.
Det sentrale her er derfor hvordan det skal legges til rette for utvidet etisk kompetanse hos den enkelte forsker og forskningsmiljø og etisk bevissthet hos forskningsfinansierende instanser.
Det siste viser til et alvorlig tema ikke minst i et land med tette bånd mellom forskjellige instanser. Temaet impliserer blant annet gjengangerne for tildeling av forskningsoppdrag, selvrekrutteringen til slike oppdrag og i verste fall ”garantistene” for ønskede konklusjoner. Dette temaet har foreløpig i liten grad blitt fokusert på her i landet, og sprenger rammene for denne presentasjonen.
I det foregående er det understreket at de problemer som er relatert til utilsiktede feil i forskningen reiser grunnleggende forskningsetiske problemer. Der er det også reist spørsmål om behovet for å innbefatte faglig og forskningsetisk kompetanse som en grunnleggende del av den forskningsmetodiske kompetansen.
Oppdatert og inngående innsikt i det problemområdet som skal undersøkes er avgjørende både for utvikling av problemstilinger og forskningsdesign. Når for eksempel skoleforskeren har begrenset innsikt i barns læringsprosess, så vil det foreligge begrensede forutsetninger for å utforme valide problemstillinger og gjennomføre adekvate datautvalg. I utgangpunktet er det dermed lagt til rette for en lite relevant og kanskje misvisende forskning.
Kvantitative undersøkelser omfatter ofte store datamengder som krever statistisk kompetanse for å kunne gjennomføre analyser på en forsvarlig måte. Bruk av feilaktige metoder kan medføre store problemer enten det er tale om tilsiktede eller uttilsiktede feil.
Alt i alt handler dette om regler og normer for god forskningsskikk som både kan ivareta forskningskvalitet og hensynet til kollegialitet og til de grupper og arbeidsområder som forskningen skal tjene.
Etikk, forskningsdesign og publisering
Det er selvinnlysnende at forskning vil gjøre større skade enn gagn dersom den bygger på misvisende teoretiske premisser, mangelfulle og invalide data, feilaktige analyser eller lite troverdige vurderinger og konklusjoner.
Et lite påaktet etisk problem i kvantitativ forskning er knyttet til spørsmålet om valg av design. For eksempel kan det være diskutabelt om det er etisk forsvarlig å benytte et eksperimentelt design med kontrollgruppe i forskning blant mennesker som er i en vanskelig livssituasjon eller andre hjelpetrengende. Det problematiske består i første rekke i at en kontrollgruppe ikke får del i et tiltak, tilbud eller en intervensjon som den har like stort behov for som eksperimentgruppen. Dette kan anses å være et særlig aktuelt spørsmål i lys av tendensen til å sette likhetstegn mellom ”evidens” og eksperimentell forsking.
Et forskningsetisk problem er også, som påpekt ovenfor, knyttet til publisering uten tilstrekkelig kvalitetssikring og uten replikasjon. En særlig uverdig og problematisk side ved dette er presseoppslag med spissformulerende konklusjoner, uten at det foreligger en tilgjengelig forskningsrapport. Slike pressemeldinger vekker ofte oppsikt, og bidrar ikke sjelden til debatt på et lite forskningsbasert og ofte feilinformert grunnlag. Dette er en praksis som medvirker til å undergrave tilliten til forskning, og dermed vil den være til skade for forskning som bygger på et serøst faglig og etisk grunnlag.
Avslutning
Både enkeltforskere og forskningsmiljø har som primæroppgave å etterleve normene for en fullverdig forskningsetisk praksis. Her er det tale om en forskningsetisk skikkethet som inkluderer både faglig innsikt og forskningsmetodisk kompetanse. For kvantitativ forskning er det ofte tale om å være i stand til å gjennomføre dataomfattende undersøkelser med stringens, relevans og kvalitet, og det handler om å praktisere god henvisningskikk.
Her er det samtidig tale om å ikke la seg friste av faglige og metodiske snarveier, og unngå å komme i nærheten av fusk, plagiat, fabrikkering og forfalsking av data.